Reviews RCD2194

If you were to extend the line that starts with Hank B. Marvin beyond Rypdal, you would find people like David Torn, Bill Frisell, Nels Cline, Henry Kaiser, Jim O’Rourke, Hedvig Mollestad, Reine Fiske, Even Helte Hermansen, Raoul Björkenheim and Hans Magnus Ryan. All of those are involved in a new album called Sky Music: A Tribute to Terje Rypdal, released on the Oslo-based Rune Grammofon label. Again, Rypdal’s themes provide the basis. Frisell opens with a lovely meditation on “Ørnen”, Cline creates a lyrical meditation on “What Comes After” with the cellist Erik Friedlander, and Torn displays his extended techniques to fine effect on “Avskjed”. These are all wonderful. But it is the group performances that steal the show. Supported by Storløkken, the bassist Ingebrigt Håker Flaten and the drummer Gard Nilsen, the guitar squadron of Mollestad, Fiske, Kaiser, Hermansen, Bjorkenheim and Ryan — in various combinations, but mostly all at once — attack such pieces as “Silver Bird Heads for the Sun”, “Chaser” and a dramatic medley of “Tough Enough” and “Rolling Stone” with verve and devotion. My favourite track also carries the most appropriate title: “Warning: Electric Guitars”. The result is heavier, in every sense, than the heaviest metal, while being enormously creative and totally exhilarating. The album was conceived by Kaiser in collaboration with Rune Kristofferson, the founder of Rune Grammofon. I can’t recommend it too highly, particularly to anyone who has previously been touched by Rypdal’s work — or, more generally, to anyone with an interest in guitar music.
Richard Williams, Thebluemoment (UK)

Californian guitarist Henry Kaiser, a longterm Rypdal fan and a highly effective catalyst for meaningful homage and dream-team scenarios, has conceived and produced Sky Music as a 70th birthday gift for the inspirational Norwegian. Kaiser assembled an appropriately stellar line-up to interpret afresh and bring their own stamp to a programme of Rypdal compositions. The opening track homes in on his flowing romanticism and lyrical leanings, as Bill Frisell brings his own tremulous slant to "Ornen", a reflective evocation of an eagle that appeared initially on Rypdal's album Chaser. The presence of Frisell, tightly focused, harmonically idiosyncratic and simply unmistakable, establishes the character and calibre of this tribute: no hint of pallid imitation, but one creative musician with an indelible identity honouring another. A later solo finds David Torn giving a remarkable and no less personalised overhaul to "Avskjed (Farewell)". Torn's ingenious use of electronic effects compensates for the absence of the organ, glockenspiel and muted trumpet that augmented Rypdal's guitar on the original, late 70s ensemble piece. On the 1973 recording of "What Comes After", Rypdal's emotive playing was shadowed by bowed bass, courtesy of that ever-resourceful improvisor Barre Phillips. Here Wilco's Nels Cline revisits that composition, drawing out its uneasy introspection with eloquent assistance from Erik Friedlander on cello. Sky Music also includes a brooding and vaguely spooky keyboard medley performed by Supersilent's Stale Storlokken, a seasoned collaborator in Rypdal's own projects. As atmospheric and echoey as a moonlit fjord, it introduces two previously unrecorded pieces, indicatively entitled "Into The Wilderness" and Out Of This World". Still it's the expanded group workouts, the blistering interplay of massed guitars and hefty musicianship that will really cry out to questers after six-stringed bliss, and set them salivating. If Mountains Could Sing was a title Rypdal chose for a mid-90s ECM release and Kaiser's Scandinavian jam session offers a fair approximation of how that towering chorale might sound. He is joined by Dungen's Reine Fiske, Hedvig Mollestad Thomassen, Even Helte Hermansen and Raoul Bjorkenheim. Motorpsycho's Hans Magnus Ryan also puts in an appearance. With help from Storlekken's keyboards, and supported by the titanic pulse of bassist lngebrigt Haker Flaten and the volcanic drumming of Gard Nilssen, these "children of Rypdal", as Kaiser calls them, surge skywards, lend their collective voice to the high peaks and cascade through acoustic space like a gleaming chromium waterfall. This thrilling saga is continued on the vinyl-only second volume, which preserves two lengthy outtakes. It's more diffuse yet still compelling to hear and a fitting tribute. Fiske and Mollestad trade glacial licks on "Icing"; Kaiser, Bjorkenheim, Hermansen and Ryan clamber over more rugged terrain on "Fillmore 76", chasing the spirit of a piece Rypdal performed during a 1978 session for a Stockholm radio station. Rypdal has spoken of a sense of belonging to nature that pervades all his work. That kind of extra-musical influence is invariably elusive or exclusive, but Kaiser and company have taken the surest route to connect with that source, making exhilarating music that looks to a persistent solar glow in the wide northern sky.
The Wire (UK)

For fans of loud electric guitaring in Seventies Britain there was the bluesrock wailing of Clapton, Page and Beck to enjoy, while the lightning manoeuvres of John McLaughlin and Allan Holdsworth singed the beards of jazzier types. In Norway Terje Rypdal covered all the bases, moving from pop to rock to jazz. (Later he would compose symphonies in modern classical style.) A star in Scandinavia, Rypdal also won a cult reputation among progressive players in Britain and America, which is why various American guitarists — Bill Frisell, David Torn, Jim O’Rourke and Nels Cline of Wilco — have joined this Norwegian celebration of Rypdal’s work to mark his 70th birthday. For fans of hairy guitar-wrangling it’s a dream: up to six players swoop in and out of the big ensemble pieces, which have the dense textures and headlong momentum of early electric Miles Davis. Chaser, for example, is replete with fat riffs, thick Hammond organ chords and wailing guitar heroics, and just to complete the Seventies space-jam feel, the eerie sound of a Mellotron emerges. Silver Bird Heads for the Sun is similarly noisy, retro and remorseless. However, the music is not all high-volume, there are lovely solo meditations from Frisell and Torn. Dream Song is a delicate haze of sound, while Sunrise explores a Robert Fripp-style soundscape. In Britain the massed guitar rave-up will never win a cool contest — too tied to leather and denim head-banging these days. Here the Norwegians turn up the volume with taste. 4/5.
The Times (UK)

Norway´s Terje Rypdal has been rewiring the possibilitis of the guitar since finding his feet with the electric Miles-marinated blues-rock of 1973´s What Comes After for ECM, gaining fierce respect from his peers and building a rabid cult following among experimental music devotees. This collection of  catalogue highlights covered by Scandinavian axe heroes and bastions of US music such as Jim O'Rourke and Bill Frisell was organised by veteran guitarist Henry Kaiser and Rypdal's long-time keyboardist previously Ståle Storløkken for Terje's 70th birthday. Beautifully annotated by David Fricke, the programme Mondays sit starts with Frisell reflecting Rypdal´s early hero Hank Marvin on Ørnen before Kaiser leads the Scandi massive on epic jazz-rock cosmic jams around Over Birkerot/Silver Bird Heads For The Sun and the prog-hacking Chaser. What Comes After is eerily reinterpreted by Erik Friedlander's cello before the ensemble kick off again with the aptly-named Warning: Electric Guitars. Even using the medley approach, this rip-roaring arkestra only scrape the tip of Rypdal's mighty iceberg but, by the closing volley of Storløkken's Dream Song/Into The Wilderness/Out Of This World and O'Rourke's otherworldly guitar-synth serenade to Sunrise, have pulled their mission off beautifully and given the man an audio birthday cake beyond anything even he could have imagined. 4/5.
Record Collector

The stark melodies, chilly atmospheres and spacious ensemble arrangements on Terje Rypdal's recordings from the 1970s make him an early architect of the ECM sound. He's a bona fide star in his native Norway, but fair-sized chunks of his discography have never been released outside of Europe, and some have never made it to CD at all. Mindful that Rypdal would turn 70 this year on Aug. 23, American guitarist Henry Kaiser recruited a large squad of fellow admirers and associates to honor the man by recording his tunes. Kaiser has recorded tributes to musicians as dissimilar as Derek Bailey and Miles Davis, and has collaborated with traditional musicians from Korea and Madagascar, as stiles music-savvy scientists at McMurdo Station in Antarctica. He has the management skills necessary to pull off such a project. Nearly half of the album's tracks feature between four and six guitarists apiece; some play the melody, some get solos, some add decorative flourish.. But the album's best moments come when the committee approach is set aside. Performing solo, Bill Frisell amplifies the latent, bucolic lyricism of ”Ørnen" by paring the tune back to its essence. And Jim O'Rourke's talents as a framer of other musicians brings out the best from bassist Ingebrigt Håker Flaten and guitarists Hedvig Mollestad Thomassen and Reine Fiske on "Sunrise."
Downbeat (US)

Since first appearing back in the early 1970s with his collision between electric Miles, avant scrabbling and UK blues-rock, cult hero Terje Rypdal has released over two dozen albums that rewrite the possibilities of the electric guitar in their fearless genre-straddling. This collection of covers by 10 chomping-at-the-bit axe titans (including Jim O'Rourke and Bill Frisell) was put together by veteran American guitarist Henry Kaiser for Rypdal's 70th birthday. With fabulous liner notes by David Fricke, the assembled cast, joined by Terje's long-time keyboardist Stale Storloken, whip up a celebration of the great man's stellar achievements in electronically-driven jazz. Sitting through the stratospheric cosmic joy-rides of 'Over Birkerot'/'Silver Birds Head For The Sun' or 'Chaser' is like being caught in a flying saucer dog fight while riding a one-way roller-coaster to the stars.
Electronic Sound (UK)

A stellar international cast that includes Hedvig Mollestad, David Torn, Jim O'Rourke, Motorpsycho's Snah, Bill Frisell and others feature on Sky Music: A Tribute To Terje Rypdal (Rune Grammofon) They provide a scorching set whose passionate, emotional peaks frequently match those for which the Norwegian maestro of melancholia, now approaching his 70s, is rightly hailed. Startling arrangements of Rypdal's tunes provide the canvas for vivid, saturated colours, nimble, expressive swirls, euphoric patterns and potent exchanges between the ensemble.
Prog (UK)

Albumet er en hyllest til musikeren og stilskaperen, og jubilanten har all grunn til å si seg fornøyd med hvem som stiller opp. Tanken om å feire Rypdal på denne måten, kom fra den amerikanske gitaristen Henry Kaiser, som selv har et stort navn på den eksperimentelle scenen. Ideen var å få «the children of Rypdal», som Kaiser kaller dem, til å fortolke et sett med låter fra noen av bursdagsbarnets viktigste album. Vi som har levd med Terje Rypdals musikk et helt lite liv, har klare oppfatninger om mannens låtproduksjon og gitarvirke. Personlig har jeg alltid likt den saktmodige og melodiøse utgaven best. Når gitaren synger og vibratoarmen er med på å styre tonen, kan Rypdal være direkte forførende. Det er derfor «Ørnen» er en av mine favoritter i katalogen. Den er å finne på albumet Chaser fra 1985. På Sky Music er «Ørnen» første spor ut, og det er ingen ringere enn Bill Frisell som spiller. Komposisjonen er et funn for Frisell som fortolker. Den har en vakker melodistemme og et sett akkorder å trives i. Frisell toner ned dramatikken og drar ned høyden på svevene, trekker ut essensen. Spillet er fjærlett, og fuglen får et vingespenn som tangerer originalens. Slik kan bare en optimal hyllest fungere. Måten Bill Frisell legger inn sitt eget, uten å dempe skimmeret i Rypdals perle, er forbilledlig. Etter denne vakre introen i blått, er vi over i et helt annet felt i Terje Rypdals verden. Vi vet jo at han kommer fra rocken og «Over birkerot/Silver Bird Heads For The Sun» som er fra årene 1974-75, har både Hendrix og Miles skrevet inn i seg. Ståle Storløkken, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen legger fundamentet for fem gitarister, og de gjør det med et sprell levende samspill. 2017 er det nye 1970, liksom! Hedvig Mollestad Thomassen, Reine Fiske, Even Helte Hermansen, Henry Kaiser og Raoul Björkenheim har ikke bare gjort gitarleksene sine. De oppretter direkte kontakt med historien og gjør sin egen vektige vri i det sprutende kvarteret de holder på. På «What Comes After» er det Nels Cline som holder gitaren. Mange vil kjenne ham fra Wilco, men Cline har en lang og veldokumentert karrière fra et mer åpent felt også. Sammen med cellist Erik Friedlander ivaretar han grunnideene i komposisjonen samtidig som han setter merke i den. Det gir virkelig en god følelse å oppleve hvordan disse musikerne spiller Rypdal frem. Så er det David Torn som er alene om å gjøre «Avskjed». I likhet med Rypdal har han plass i ECM-stallen, og han er kanskje den av de involverte som stilmessig har mest til felles med nordmannen. Keyboardist Ståle Storløkken som har vært et viktig bandmedlem hos Rypdal de siste årene, bruker nest siste spor til å forme albumets fineste ytterkanter, før selveste Jim O`Rourke glimrer på «Sunrise». Sky Music er et album med høy egenverdi. La oss håpe det vil introdusere 70-åringen for et nytt publikum. 6/6.
Aftenposten (NO)

”Sky Music” er produsert av Henry Kaiser, spilt inn sammen med de nordiske elite-gitaristene Hedvig Mollestad, Reine Fiske, Even Helte Hermansen, Hans Magnus (Snah) Ryan, og Raoul Björkenheim, med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Gard Nilssen på trommer, og Rypdals mangeårige medspiller Ståle Storløkken på keyboards. I tillegg til dette kommer noen frittstående spor av internasjonale beundrere. Helt først Bill Frisell i vakre ”Ørnen”, senere Bowie og Sylvian-gitaristen David Torn, Nels Cline et stykke utenfor det han pleier å gjøre i Wilco, og helt til slutt Jim O'Rourke i ”Sunrise”. På papiret ser dette ut som litt for mye av det gode. I praksis blir det en usedvanlig vellykket feiring av en gammel helt. Bandet spiller så gnistrende at vi må slå av all annen strøm i huset for at ikke sikringene skal sprenges. Noe av det flotteste som finnes på det nye albumet er ”Rolling Stone”, også opprinnelig fra Odyssey”. Som både har en uendelig uutgrunnelig vakker gitarintro, går over i et stort monsterriff og kommer tilbake til det stille igjen. Her dessuten rammet inn av ”Tough Enough”, som gjør hele sporet enda mer innholdsrikt. Ensemblet gir seg også i kast med shownummeret ”Warning: Electric Guitars” fra møtet mellom Rypdal og Ronni Le Tekrø. Bare de helt største gitar-fantastene kan vel være sikre på hvem som spiller hva. Dette er lagarbeid på høyt nivå. Og så finnes det faktisk enda mer på et eget vinylalbum, to 19-minutters speisa jammer for de mest eventyrlystne. 5/6.
Dagsavisen (NO)

Hyllestplater pleier være en ganske blandet rosebukett, men her føles det fokusert, og godt løst. Det er det amerikanske kultgitaristen Henry Kaiser som står bak - for gitarister er ”Ryp” en mytisk helteskikkelse. Det er et meget heftig norsk basis-band på de fleste av låtene: Gard Nilssen på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Storløkken på grove tangenter. Det trengs et lass av gitarister for å fullbyrde letingen etter Rypdals tone, og blant dem finner vi folk som Hedvig Mollestad, Reine Fiske fra Dungen, Snah fra Motorpsycho og Even Helte Hermansen fra Bushman's Revenge. I tillegg til disse, som øyensynlig fikk Halden-studioet Athletic Sound til å koke og ryke mer enn papirfabrikken i dens glansdager, er det gitt bidrag fra noen av gitarens aller mest sublime utøvere i dag, så som Bill Frisell, Jim O'Rourke og Nels Cline fra Wilco. Og det er faktisk deres bidrag som skinner sterkest, for her dempes den ytre intensiteten til fordel for en rik indre ulming. Frisell har sin egen unike og umiddelbare tone, som kommer rolig og ensligsvevende inn er over lytteren i åpningssporet ”Ørnen”, som opprinnelig var å finne på albumet ”Chaser” fra 1985. Det rocka triosounden fra den platen med Bjørn Kjellemyr på bass, Audun Kleive på svære trommer og de påfølgende med The Chasers, har i nyere tid for øvrig vært til stor inspirasjon for meget tidstypiske norske fullkoktrioer som nettopp Bushman's Revenge, Hedvig Mollestad Trio og Elephant9, selv om flere i jazzen nok rynket litt på nesen den gang da. Men Frisell holder det nede og personlig og understreker Kaisers uttalelse om at Rypdal er den type gitarhelt som ikke innbyr til kopiering, men at han inspirerer unge gitarister til å ville høres ut som seg selv. Låtene med det norske bandet låter fantastisk fett og groovy, nesten så det ikke er til å tro, men det blir altså ekstra nydelig når det roes ned og utforskes på eiendommelig vis, som i ”Avskjed” (fra det underkjente og unike albumet med Mikkelborg og Jon Christensen fra 1980), ”Descendre” med David Torn alene, tolkningen av ”What Comes After” med Cline og cellisten Erik Friedlander eller mektige ”Sunsrise”, der Halden-bandets innspilling blir beriket med alle mulige instrumenter lagt på av Jim O´Rourke i hans Japan-eksil.
Dagens Næringsliv (NO)










Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product