Get on the mailing list

Reviews MPCD103

The Crucible climaxes with its extraordinary 21-minute title track. A mellotron-coloured epic, it seamlessly mixes hectic bass, crunching guitar riffs, jazzy digressions and sweet vocal harmonies to posit a hard rock Yes taking on Four Sail-era Love. Yet the enthralling, rigidly structured track sounds unlike anything it evokes. This is what sets Norwegian exploratory rockers Motorpsycho apart — they push forward by recasting the music around them and assimilate it into who they already are. Bent Sæther and Hans Magnus Ryan formed the band 30 years ago, and The Crucible is their 22nd studio album. There have also been live sets and collaborations. Such a pedigree begs the questions of whether they can keep things fresh or do anything different. Based on The Crucible's three tracks (the first two are nine and 11 minutes apiece), the answers are yes and yes. 4/5.
Mojo (UK)

A single disc of only three tracks, one of which swallows the equivalent of an entire album side, the latest album by this long-mutating Norwegian band answers the question no one else has been brave enough to ask so far: What if Metallica, the 1972 Genesis and Crosby, Stills & Nash united to make their combined answer to Yes’ Close to the Edge? Originally forged in Nineties hardcore metal, Motorpsycho have pursued a more exciting and luminous line in heavy progressive rock — streaked with psychedelia, lined with Arctic-California harmonizing — for more than a decade. On The Crucible, Hans Magnus Ryan (voice, keys, guitar), Bent Saether (voice, bass, keys, lyrics) and their latest drummer Tomas Järmyr bind the double-album reach of 2017’s The Tower into a tighter sequence of hymns and blowouts, a focused composition and hard-turn theater of guitar-mountain themes, acid-choir interludes and Mellotron glaze that makes even the 21-minute title track feel an epic in your pocket — taut, full and to the point.
Rolling Stone (US)

Viking veterans head for the prog stars. Motorpsycho are a Norwegian institution, revered for virtuoso hard-rock heaviness leavened by jazz-like intricacy and expansive concepts. This loosely linked follow-up to their 2017 double album The Tower is a more compact prog suite, with stylistic switches that would send lesser bands tumbling to their doom. Psychotzar, for example, is pure Sabbath in its pummelling metal riffs and sense of doomy ritual, until it becomes sinisterly acoustic. The album hinges on Lux Aeterna (named after part of the Requiem Mass). Beginning as a sylvan meditation, it swells into a gorgeous statement of transcendence from earthly Pains into the bliss of "a multiverse left to explore". Van der Graaf Generator at their most unforgivingly knotty and black-hole heavy come to mind, only to be left trailing as the music launches into a hyper-speed dimension all its own. Motorpsycho are lately exploring familiar fields, from Neil Young's Laurel Canyon to Led Zeppelin's rustic mysticism, with fresh eyes. There's a sort of crazy idealism to their music which brings them tantalisingly close to such sources, while becoming increasingly indomitably themselves. 8/10.
Classic Rock (UK)

Over their last few albums Norway's excellent Motorpsycho have become increasingly "prog" - soaked in the vintage aesthetic. Almost a companion piece to 2017's brilliant The Tower, The Crucible, with its similarly themed artwork, features three lengthy tracks that show how Motorpsycho can actually travel the same musical avenues as their inspirations without putting a foot, or finger, wrong. 'Psychotzar' kicks off in heavy-mode, the warm valves of Monmow Valley Studios, working the same magic as it did for their heroes Black Sabbath in the early 70s. If it's token '70s heavy, it's also fuckin' dynamic, with the trio's staggering interplay and sweet harmonies preventing a sameyness to which many fall prey. 'Lux Aeterna' is cushioned in the middle, and offers 10 minutes of epic symphonic prog, with mid-section squawk, in the grand Vertigo/Harvest school. No one does this stuff as well as Motorpsycho in 2019. The 20-plus-minute title track closes the album, taking up all of Side Two. As one would hope, it shifts shapes, tone and sounds throughout.
Shindig (UK)

Faced with the intimidating task of followirig 2017'S epic double album The Tower, Motorpsycho return with just three tracks on their latest release, although that still amounts to go 40 minutes of music. The Crucible is their second release with Tomas Järmyr behind the drum kit, joining founders Hans Magnus Ryan and Bent Sæther. The album was recorded at the venerable Monmow Valley Studios, Wales, where Black Sabbath crafted their odes to darkness in the 1970s. A fitting choice, as the opening Psychotzar kicks off with an Iommi-esque riff from Ryan that's loaded with doom. Sæther´s bass rumbles away in the depths like a leviathan roused from slumber heading to the surface while Järmyr pummels at the drums, knocks on his cowbell and periodically unleashes a great wash on a gong. Motorpsycho's use of vocal harmonies separate them from heavy metal´s forefathers, while Lux Aeterna finds them leaning more towards their psychedelic side with Ryan singing about leaving our mortal flesh beneath the soil. The first section of the track is full of Mellotron melodies borne along gently with a trippy 60s vibe. Then it turs a corner and suddenly plunges down into an abyss of discordant chaos, where distorted Mellotrons collide with acerbic guitar riffs as the trip turns sour. Happily, the final chapter of the song sees it mellow out, as Ryan sings 'Take the pain away, there's nothing left for anyone to say,' and it climaxes with a gorgeous wash of psychedelia. Then it´s time for the main event with the album´s title track, a 20-minute acid rock/space rock odyssey that recalls the spirit of early Pink Floyd. Where Psychotzar and Lux Aeterna are credited solely to Sæther, it took both Ryan and Sæther to craft The Crucible itself. It´s a kaleidoscope of a song, shifting between colours and tones as the mood takes it. It all begins with an urgent energy as Sæther and Järmyr set a breathless pace before it opens into a jazzy, psychedelic passage that's just the prelude to an expansive guitar solo. Yet however far out the trio venture, and at times it feels like they're gliding out towards the far edges of the solar system, they never lose sight of the song. Even when The Crucible disintegrates into a mass of disembodied effects or swirling Mellotrons, it´s always another musical step forwards, not a freak-out — however glorious — merely for the sake of it. And when the main melody sweeps back in, the result is ecstatic. Even in the shadow of The Tower, Motorpsycho continue to shine.
Prog (UK)

Åpningssekvensen i låten «Psychotzar» kroner på mange vis «The Towers» grunnleggende uttrykk, men denne «tsaren» får ikke beholde makten lenger enn som så. Lenge før den nesten ni minutter lange låten er ferdig har trioen nok en gang jaget nye horisonter og rullet ut en fort­settelse som for mange vil være forvirrende. «Psychotzar» er «The Crucible»s korteste låt. Eller skal vi kalle den et verk, i likhet med de to andre bidragene til albumet som klokker inn på 40 korte minutter. Den som har ventet et nytt album som skal slynge ut korte, lettfattelige Motorpsycho-”hits” vil øyne et håp med åpningslåten, men vil ellers få mye å tenke på. På sett og vis er «The Crucible» en naturlig fortsettelse inn i den kompleksiteten «The Tower» åpnet for, og den er ikke minst et produkt av en trio der den nye trommeslageren Tomas Järmyr har bidratt til å forme et liveuttrykk som gir bassist/ vokalist Bent Sæther og gita­rist/vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan fornyet rekke­vidde og improvisatorisk egenart. En av de beste liveut­gavene av Motorpsycho slik de framstår her og nå er et åpen­bart premiss for «The Crucibel»s storslåtte perfek­sjon. Det gjennomsyrer den musikalske tankeflukten, stramheten i produksjonen (Deathprod og Andrew Scheps) og begrensningens kunst uten å ramme overskuddsfølelsen.  Midtstykket «Lux Aeterna» griper klarest tematikken som ulmer i albumets mer eller mindre bevisste utforming. Mange før Motorpsycho har knyttet uttrykket fra de katolske messene for de døde til musikk, blant dem Terje Rypdal, György Ligeti (brukt i Stanley Kubricks «2001 – En romodyssé») og Clint Mansell og Kronos Quartets komposi­sjon til hovedsporet i filmen «Requiem For The Dead». Motorpsychos versjon er en messe verdt, nydelig respektfull og ømt formet over dette evig­hetstemaet som handler om lys og mørke, smerte og frisettelse. Slik også med Bent Sæthers komposisjon, som går fra det smule til det eksplosive, og hvor midtpartiet blir som en skjærsild av målrettet improvi­satorisk støyynde, det hele hjulpet med Lars Horntveths infernalske saxspill og Susanna Wallumrøds balsamerende vokal. Og det er mot slutten av «Lux Aeterna» at et av albu­mets høydepunkter formes som en manifestasjon av tankens flyt mellom det avslørende lyset og det infernalske mørket, lik et Gullvåg­maleri. Den øsende stormen av improvisasjonstung droning gir seg og bandet slipper lyset inn gjennom å la gitaren lokke inn «eternal light», ordene som peker mot Lux Aeterna i det opprinnelige rekviemet og som fjerne smerten til det ikke er mer å si. Store, vidåpne, ville og vakre landskap definert gjennom ekkoet av folkinspirert rock og mange av de øvrige musikalske impulsene fra rock, prog, psy­kedelia, punk, samtidsmusikk og jazz som bandet alltid har latt seg inspirere av. Med det avsluttende tittel­kuttet dobles innsatsen, og ikke bare i minutter. Kreditert både Sæther og Ryan er det noe av det mest massive bandet har laget, og om «Lux Aeterna» muligens er en liten hyllest til «2001 – En romodyssé», er det med denne de virkelig jager det kaleidoskopfangede lyset gjennom et kompleks sonisk mesterverk av energieksplode­rende spill, varsomme utpak­kinger og lekne variasjoner over repeterende musikalske temaer. Samspillet mellom bandets tre grunnleggende bestanddeler gitar, bass og trommer er emi­nent, og rikdommen, kontras­tene og ambisjonsnivået i verket et pekepinn på at Motorpsycho sikter mot en ny høyde i en alle­rede lang karriere. Fem minutter ut ligger veien åpen for en vokaldel som poengterer den allmenne tematikken som ligger i et uttrykk som «The Crucible», en smeltedigel av menneskelige tanker, håp og gjerninger, og for alltid definert i Arthur Millers drama. Motorpsycho løfter de små ele­mentene inn i en helhet så stor og omfattende og etter hvert knusende tung og Järmyr­hamrende at verket utgjør en perfekt andre akt av et album som plasserer Motorpsycho i midten av sitt eget rike. 6/6.
Dagsavisen (NO)

30 år er ingen alder for Norges mest konsistent briljante rockeband. I den store sammenhengen vil muligens 1989 huskes best for Berlinmurens etterlengtede fall. Men for musikkinteresserte nordmenn er dannelsen av Motorpsycho minst like viktig. Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og utvalgte venner har skjenket oss obskøne mengder lyd de siste tiårene, og det er herlig å kunne konstatere at det høye nivået opprettholdes på denne jubileumsplaten – deres 22. ordinære studioalbum, tro? Gudene vet.
Med «The Crucible» har trioen knadd uttrykket sitt ned til tre lange låter, som på hvert sitt vis oppsummerer prosjektet. Åpningssporet «Psychotzar» er utgivelsens mest typeriktige innslag hva både låttittel og sonisk terreng angår: Her grafses det grådig fra Black Sabbaths riffkasse, med plenty av boltreplass for Ryans bredfingrede løp over gitarbåndene. Tempo og intensitet skrus ned betraktelig på «Lux Aeterna», som starter som det nærmeste Sæther & co. har kommet Kings of Convenience hittil i karrieren. Men det drar seg til med et usedvanlig vakkert refreng, der øset fra bandets mest lysende nittitallsøyeblikk kombineres med en lyrisk melodiføring de neppe kunne hostet opp på forrige side av tusenårsskiftet. Tittelsporet – en referanse til Arthur Miller, Doctor Who, John Zorn eller en episode av «Frasier», alt etter øret som hører – gir fullstendig slipp på konvensjonelle låtstrukturer. Her manes et utall stemninger og sjangre rastløst og uanstrengt fram over 20 minutter og 51 sekunder. Den kunne gjerne vart dobbelt så lenge. Det siste terningøyet holdes tilbake i kraft av mangelen på direkte sjokkerende øyeblikk. Men Motorpsycho har mer enn gjort seg fortjent til å cruise gjennom et musikalsk nabolag de selv har vært med å reise fra grunnen av. Måtte de neste 30 årene bli like givende. 5/6.

Massivt driv og sakral sang: Motorpsycho er på samme kurs som sist, men står aldri stille. For et drøyt år siden utga Motorpsycho mesterverket «The Tower». Albumet inneholdt 80 minutter med musikk og hadde stor spennvidde, fra det lette og lekne til det tunge, seige og dystre. Noe av det samme kan sies om «Crucible», som består av tre lange og svært sammensatte kutt. Bandet gjør som Bent Sæther sa et intervju med Adresseavisen torsdag, de dyrker sine egne ytterpunkter. Dette albumet inneholder både florlette, nesten sakrale partier og lange klangpartier som er tunge og massive. Det tar tid å danne seg et helhetlig bilde av verket. Ved første gjennomlytting kan det virke nesten utmattende. Selv savnet jeg i hvert fall en og annen streit låt som pustepause. «Crucible» krever med andre ord tålmodighet, men det gjør mange av Motorpsychos beste utgivelser, og den tålmodige får som vanlig belønning. Musikken vokser for hver gjennomlytting, og vi oppdager etter hvert at de lange låtene har en logisk oppbygging, en sammenheng som det riktignok tar tid å få tak på. Det hele starter tungt og hardt med «Psychotzar». Som så ofte ellers i karrieren tar bandet utgangspunkt i krysningspunktet mellom heavy og progrock anno cirka 1970. Men som vanlig har Sæther, Snah og den relativt ferske trommeslageren Tomas Järmyr en rekke originale vrier og overraskende nyanser å by på, slik at musikken blir fullt og helt deres egen. Snah byr på en sterk solo tidlig i låten, og sterke melodiføringer gjør at de ellers høyst ulike elementene henger sammen. Kutt nummer to, «Lux Aeterna», starter helt annerledes, med akustisk gitar og myk vokal. Som mange andre steder på albumet nærmer de seg det sakrale, noe som også var tydelig på forgjengeren. «The Tower» var inspirert av Første Moseboks fortelling om Babels tårn, og «Crucible» er på mange måter en videreføring. Men mens sakral musikk kan bli meditativ og gjentakende, er Motorpsycho stadig i bevegelse. Omtrent halvveis i «Lux Aeterna» slår over fra skjøre vokalharmonier til aggressiv frijazz i høyt tempo, før de mykner igjen og skaper lengre klangflater som kan gi assosiasjoner til tidlig Pink Floyd. Det lengste og mest ambisiøse kuttet er «Crucible», som starter med langvarig skurring og en slags dommedagsklokker før bandet går inn i karakteristisk, energisk driv der Järmyr briljerer på trommer. Også denne låten har mange ulike elementer, men den henger fint sammen, og når den er slutt, har vi ikke annet valg enn å gå tilbake til start og ta det hele en gang til. For hva var det egentlig som skjedde underveis? Ganske mye, og det er en fryd å ta seg tid til å oppdage alt. 5/6.
Adresseavisen (NO)

«THE CRUCIBLE» tar oss til­bake til hvor «The Tower» slapp for to år siden. Åpnin­gen «Psychotzar» slår opp dørene som starten på en episk fortelling og arbeider med taktskifter som får den til å virke som kontemporær jazz i metallfåreklær. Musikken lener likevel mot heavy metal i mer klas­sisk forstand, med rivende gitarer som fremkaller en suggererende, hypnotisk transe. Majestetiske «Lux Aeterna» står som en sterk kontrast til forgjengeren, men med en rød tråd som kjenne­tegner bandets diskografi i øvrig. Dette er unektelig Motorpsycho’sk. Låtene veksler stort mellom ømme, nesten viseaktige komposisjoner og maniske polytonale partier som understreker de dramatiske skiftene i sinnsstemning, slik de kommer til uttrykk på «The Crucible». En åpenbar referanse er svensk progrocktradisjon, både av den gamle og nye skolen. Kanskje har den tid­ligere samarbeidspartneren Reine Fiske fra Dungen blitt en varig inspirasjon? Selv sier de at platen oppsummerer deres egne interesser for øyeblikket, og låten som best inkarnerer dette er bautaen av en tit­tellåt, «The Crucible». Over 20 minutter vever de tålmodig sammen in­trikate lydtepper som hele tiden bytter ut enkelte elementer med nye soniske lag.  Den krever noe av lytteren; stemningsskiftene er mange og fortellingen utarter seg til tider fragmentarisk. Det er en munnfull. Men det er fint å la Motorpsycho sildre gjennom årene og okkupere deg en stund, uavbrutt. Låten blir en kompromissløs seanse med en altoppslukende kjerne i midten av låten, før de ven­der tilbake ut av mørket og tar oss videre. I finalen knytter de sammen alle de løse trådene låten har introdusert sammen til en omfavnende og påfallende mild avslut­ning i psychrockens ånd. Et særlig karaktertrekk ved Motorpsycho er deres uendelige musikalske nysgjerrighet. Den kommer ut i form av innflytelser fra alle hjørner av rocken; psych, punk, prog, jazz, støyrock. I roten ligger hardrocken, men det er en formbar orga­nisme. Kanskje er det hardt å overbevise folk om at det er en upretensiøs kvalitet, men det får meg også til å tro at det er det som har holdt Motorpsycho i live i såpass lang tid. At Motorpsycho frigjør seg fra konvensjonene, gjør at lytterne blir konfron­tert med det grenseløse. Motorpsycho er eksen­triske, men ofte gir det gode resultater. 5/6.
Bergens Tidende (NO)

I år er det 30 år siden de tidligere skolekameratene Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan dro på vinylhandletur til London, og der og da bestemte seg for å danne Motorpsycho. Landets fremste, viktigste og mest hardtarbeidende rockeband, en evighetsmaskin som aldri slutter å imponere og fascinere. Bandets mange album slippes med korte intervall, uten at kvaliteten forringes. The Crucible følger for så vidt i sporene av det 85 minutter lange og mesterlige albumet The Tower fra 2017, men bringer mer «motorpsykedelisk» spennvidde til bandets velkjente progrock-uttrykk. Ikke minst fordi gamlekompis og støymaker Deathprod igjen er involvert på produsentsiden. I bassist og vokalist Bent Sæthers følgeskrift til dette albumet understreker han for n-te gang at bandet opplever det som uheldig at Motorpsycho blir plassert i progrock-sjangeren. Vel, det er ikke til å unngå denne gangen heller. Selv om det nesten ni minutter lange åpningskuttet «Psychotzar» dundrer ut av startblokkene med et Black Sabbath-aktig riff og gitarspill som minner om den rett – frem energiske hardrocken bandet bedrev på starten av 1990-tallet. Som tittelen antyder, handler denne låten om alle selverklærte storkarer i det globale, politiske landskapet, og om hvordan deres gjerrighet og ønske om personlig vinning og makt ødelegger. Drevet av dyp bass og «Snahs» fantastiske gitarspill, blir den et nytt høydepunkt i bandets låtkatalog. Så tungt og så fett som bare Motorpsycho kan levere. I mine ører sitter derimot ikke kutt to, «Lux Aeterna», like godt. Etter en mollstemt og akustisk start flyter låten ganske rolig og musikalsk fyldig av gårde, avbrutt av en sterk gitarsolo, men i sum hakket for langt ut i tidligere oppkjørt progland. Unnskyld, men begrepet måtte brukes igjen. Skapet settes derimot realt på plass med det nesten 21 minutter lange tredjekuttet «The Crucible», der Bent, «Snah» og den fortsatt relativt ferske trommisen Tomas Järmyr virkelig gir seg selv boltreplass. Låten vender og vrir på hardrocken og progens mange musikalske muligheter, tungt og lett om hverandre, før den avsluttes med et to minutters crescendo av ypperste merke. Ør av rockelykke vil man ikke annet enn å sette verket på igjen. Nytt fra Motorpsycho betyr ikke noe «nytt». Heldigvis. Uansett hva man kaller det musikalske innholdet, leker The Crucible i terreng man kjenner godt fra før. Akkurat slik man vil ha det fra dette bandet. Likevel skaper de to knallkuttene her nyvunnen fascinasjon for Motorpsycho og deres musikalske prosjekt. Tre tiår inn i karrieren er det intet rom for hvile, hverken for dem eller for oss. 5/6.
Aftenposten (NO)

De har for lengst lagt bak seg album nummer 30 nå, selv om vi regner bort både doble og triple varianter. Det er det ingen andre norske rockeband som kan matche. Og det blir mer og mer klart at det er totalen av produksjonen som er den virkelige gevinsten. Jo da, enkelte album er bedre enn andre. Noen sanger er mer umiddelbart fengende, andre er kunstnerisk ambisiøse. Men det er først og fremst som et stadig ekspanderende lyd-univers at Motorpsycho imponerer. Deres forrige utgivelse het «The Tower», og representerte en reise bakover mot de mer heavy røttene, samtidig som den nye trommeslageren Tomas Järmyr skulle finne sin plass. Men den bød også på kortere, mer pastorale låter, noe jeg kanskje savner litt her. «The Crucible» blir en nokså massiv affære – ofte som en vibrerende vegg av bass, trommer, gitar og mellotron. Men det er også rom for variasjoner,  temaer og finstemt fremdrift i hver eneste av de tre låtene. «Psychotzar» er nærmest en ruglete, rumlende mini-symfoni, fra de basstunge, Hawkwind-aktige åpningsriffene til de tunge sirene-støtene som bringer låten i havn. Også teksten, som fremføres gjennom god harmonisang, er alarmistisk, og handler om dagens storpolitikk, med den amerikanske presidenten, grådighetskulturen og muren som skyteskiver. It’s not paranoia, we all choose what to believe / If you don’t understand it, you’re easy to deceive, advarer Bent Sæther. Med «Lux Aeterna» går vi fra dagens storpolitikk til tanker rundt døden – et sprang i temaer som en nokså sint og pessimistisk Sæther neppe synes er så stort. Men samtidig fremstilles døden også som en mulig befrier, med muligheten for et oppklarende lys i kjærligheten og evigheten. Den er det nærmeste vi kommer en poplåt på platen, særlig i starten, der blåserne til Lars Horntveth tilføyer fine detaljer. Susanna gjør en god gjesteopptreden på vokal, mens nummeret får et oppjaget, halvt atonalt midtparti, og deretter sakte dempes – helt i tråd med teksten. Da gjenstår bare tittelkuttet, som både er det lengste og antakelig det beste. Denne gangen er temaet første verdenskrig, der sangen starter i de skjøre timene rett før konflikten bryter løs. In the hours before the fire rained down / And turned the evening into day / All was quiet, all was so serene / And all our thoughts were far away. Det er et massivt spor, der Snah igjen og igjen viser hvilken original og drivende gitarist han er, samtidig som rytmeseksjonen er tungt på plass. Dette er Motorpsycho anno 2019, 30 år etter oppstarten i Trondheim: progressivt, politisk og psykedelisk, med mer enn ett ben i den harde og ambisiøse rocken fra 70-tallet. Så har de da også mer enn ett ben å stå på. Crucible betyr en vond tid med prøvelser, men også en situasjon der noe nytt kan oppstå. Og det er et uttrykk som brukes om smelting av metaller ved ekstremt høye temperaturer. Ikke overraskende er albumet svært bra produsert av Helge «Deathprod» Sten og Andrew Sheps. De har rattet en sound som kanskje ligger et sted mellom «Animals»-utgaven av Pink Floyd og den mer metalliske delen av King Crimson. Men først og fremst er det umiskjennelig Motorpsycho, svøpt i svartsyn og smeltet metall. 5/6.
Klassekampen (NO)

Med nok et glimrende album har Motorpsycho holdt et skyhøyt nivå i 30 år. Hadde det vært en Spellemannspris for kontinuitet og antall utgivelser hadde Motorpsycho vært aktuelle kandidater hvert eneste år. Deres kreative kran har kun en innstilling: åpen. Til feiringen av sitt 30-årsjubileum gir trønder-trioen like godt ut et splitter nytt album. Tittelen på The Crucible kan oversettes til smeltedigel, men også spille på Arthur Millers berømte drama med samme navn, om hekseprosessene i Salem - en allegori for senator Joseph McCarthys jakt på kommunister i 50-tallets USA. Begge tolkninger må sies å passe godt til et band som har holdt frikerflagget høyt hevet siden 80-tallet, og som med sitt unike amalgam av prog, space jazz, psykedelia og heavy rock aldri har strøket noen med hårene. Dette er et album med mye av alt, selv til Motorpsycho å være, og med neandertalske rockeriff, komplekse rytmemønstre, orkestrale crescendoer og lyriske strekk låter det like (unnskyld uttrykket) episk og livsbejaende som i 89.
Morgenbladet (NO)








Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product