Get on the mailing list

Reviews RCD2215

Fans of berserk psychedelic rock will already be familiar Hedvig Mollestad thanks to six albums the Norwegian guitarist has released with her eponymous trio over the last decade. Mollestad was formally schooled in jazz, at the Norwegian Academy of Music, but although her music has routinely embraced improvisation and amorphous structures, Ekhidna is the first record she has released under her own name that truly belongs in the jazz realm. A collaboration with latterday drumming legend Torstein Lofthus, keyboard players Marte Eberson and Erlend Slettevoll, trumpeter Susana Santos Silva and percussionist Ole Mofjell, these songs exhibit the same untameable energy that Mollestad has made a trademark, but in an entirely fresh and invigorating context. There are plenty of contemporary artists blurring the lines between jazz and prog, but Ekhidna barely acknowledges the divide. Instead, this is a mercurial eruption of instinct ideas and boundless enthusiasm, between these six musicians, with Mollestad providing an expected, wildly overdriven focal point. Opener No  Friends But The Mountains is almost deceptively serene, meandering waft of post-rock plus sonorous trumpet, it sweeps past before Mollescad lets rip with her first scything riff. A Stone's Throw is an absolute riot: seven minutes of effervescent rock and Floydian slow-build, it´s expansive enough to allow each member of the ensemble to shine, but still with their leader as expressive linchpin. Antilone is even more remarkable, as it mutates from jittery funk freakout to a freeform mid-section worthy of Bitches Brew-era Miles Davis and a final sprint towards an uproarious climax. Slightly Lighter is, in fact, lighter than its neighbours, as Mollestad showcases her dizzying finesse with a haunted spidery melody and tar-thick reverb. The title track threatens to be an all-out psych rock assault akin to those on last year's Smells Funny, but an opening riff is a mere starting point for nine exquisitely groovy minutes featuring a duel with Lofthus and Santos Silva's tweaked-out trumpet before it eventually snaps back into that opening riff. Echidna ends with its most gorgeous moment One Leaf Left: Like a kaleidoscopic expansion of this album´s opening moments, it begins as a meandering cosmic jazz exploration, before transforming into bluesy noise-rock cacophony, with Mollestad wailing magnificently until the jam’s last gasp. Taken in its fearless entirety, this is easily her most mind-blowing music to date.
Prog (UK)

Nordic jazz-metal guitarist's power isn't diluted in this new musical setting. The reliably blistering Norwegian guitarist Hedvig Mollestad Thomassen customarily leads her trio in a scalding fusion of metal and free jazz. Ekhidna, the first LP billed under her name alone, is actually recorded with five other musicians: a half-female, half-male line-up. Intriguingly, the Ekhidna is the half-woman, half-snake creature of Greek mythology. Elephant9's drummer Torstein Lofthus and Marte Eberson, formerly on keys with popsters Highasakite, appear. The six pieces were originally commissioned by the annual jazz fest Vossajazz. After the two-minute scene-setting No Friends But The Mountains, the album crashes through longer, pulsing pieces Antilone and Ekhidna. In this new, broader musical setting, the guitar is sinuous yet granite-firm. Even so, room is left for powerful interjections from the other instrumentalists. Herewith Thomassen's Brutalist riposte to the Mahavishnu Orchestra's Birds Of Fire. 4/5.
Mojo (UK)

Norwegian heavy-metal jazz guitarist Hedvig Mollestad has doubled the ante, literally, by increasing her usual trio by a hundred percent to a taut, energy-packed sextet. Her new album Ekhidna takes its name from the half-woman, half-snake creature of Greek mythology, rather appropriately since the album comprises half female and half male musicians. The session is the direct result of Mollestad receiving a commission from the long-established Vossajazz annual festival based in Voss, Norway and is the successor to her previous, highly rated trio album Smells Funny (Rune, 2018). The deceptively restrained short opener No Friends But The Mountains gives way to the riff-heavy A Stone’s Throw, which although nearer to Mollestad’s usual oeuvre betrays the added difference of an extended line-up notably featuring the lithe trumpet of Susana Santos Silva. In a temporary gear change there’s also some luscious glissando guitar around two minutes in that recalls Dave Gilmour’s soloing on Pink Floyd’s Dark Side Of The Moon (Harvest, 1973) but all the more intriguing for that; this distinctive, albeit deceptive lull in proceedings precedes the ensuing mêlée in the track’s final three minutes. The 10-minute workout of Antilone sees Mollestad back on familiar high-octane turf, but again leavened by intermittent lyrical trumpet bridges. It’s here that we experience Mollestad’s incredibly muscular vibrato, reminiscent of Larry Coryell’s impassioned electric guitar technique. Before the Hendrixian, serpentine coruscation of the album’s title track, there’s a three-minute, quietly mesmeric interregnum appropriately named Slightly Lighter. But it’s the slow burn of the closer One Leaf Left that acts as the stereotypical talisman of the record, displaying in turn both Mollestad’s sensitivity and sheer heft. If you are searching for an album of pure jazz metal and shimmering compositions, look no further. This guitarist is touched by genius. 4,5/5.
Jazz Journal (UK)

Commissioned by the Vossajazz festival, Mollestad immediately visioned something different from the powerhouse trio she's most associated with. First up: no bass. With Ellen Brekken's 'elbows out' attack unavailable for this session, Mollestad simply couldn't imagine playing with another bassist. So there ain't one. Instead, there's a gallimauphry of analogue keyboards nested with Mofjell's rainforest of percussion. This partly summons the keyboard colours and loose grooves of In a Silent Way, no surprise as Mollestad is an unapologetic McLaughlin devotee. And indeed there's fierce trumpet from the alluringly alliterative Susana Santos Silva, but her fiery tone couldn't be further from a Milesian cool. All this leaves Mollestad the guitar player freer to propel her massive riffs over a sea of sounds, as on 'A Stone's Throw' or to climax over and again on the rage of 'Antilone'. The title track too is effulgent with one of her lightning bolt riffs, offset by a plaintive horn figure before it all goes epic above a groundswell of crunching keys and hellacious percussion. One Mutha of an album. 4/5.
Jazzwise (UK)

Norway’s Hedvig Mollestad assembled this sextet for the 2019 edition of the Vossajazz Festival, dispatching her lean working trio in favour of twinned percussionists and electric keyboardists, the sublime Portuguese trumpeter Susana Santos Silva, and her own riff-driven guitar playing. The album opens with 'No Friends But The Mountains', an atmospheric meditation that portentously sets the stage for the onslaught that follows with the leader’s post-Motörhead riffing on 'A Stone’s Throw', deftly toggling between hard rock and pastoral fusion. Silva’s sweet-toned blowing provides a wonderful balance to the aggression around her, whether playing unison lines with Mollestad or uncorking her own forceful countermelodies. There are clear hints of the fury once embraced by her countryman Terje Rypdal, but the charged interaction between drummer Torstein Lofthus and percussionist Ole Mofjell and keyboardists Erlend Slettevoll and Marte Eberson offer a different complexion that eschews a potentially monolithic dynamic. That’s not to suggest that the music, with its pungent echoes of John McLaughlin-era Miles Davis, doesn’t pummel the listener into submission, but there’s so much buoyant propulsion and unexpected flashes of lyricism—such as the downright pretty exposition that follows the pile driver opening of 'Antilone' - that Mollestad has plainly arrived at the fullest expression of her talents yet.
The Quietus (UK)

Når bestillingsverket nå foreligger som studioinnspilling er Balke erstattet av Erlend Slettevoll (The Core, Grand General), mens vi fra besetningen som ellers er intakt fra Voss må sette et ekstra kryss bak Susana Santos Silva. En hel del nordmenn kjenner henne kanskje fra konstellasjoner som Fire! Orchestra, samt samarbeid med blant andre Mats Gustafsson, Lina Nyberg og Torbjörn Zetterberg. For det følsomt eksplosive samspillet mellom Mollestad og Santos Silva er en av de absolutt fineste sidene av «Ekhidna», og kanskje det som først og fremst forankrer materialet til jazzen. Du kan kalle «Ekhidna» for jazz, jazzrock eller kunstrock, men først og fremst er det medrivende musikk for de fleste med litt åpne ører. Det er dessuten svært slitesterke toner, som fremdeles åpenbarer nye lag etter et drøyt dusin gjennomhøringer. Mollestad følger et relativt velprøvd bestillingsverkformat, der hun lar musikken bygge seg opp og ned over seks satser, med rom til både solopartier og kollektiv kraft. Men den følger ingen andre formler enn den frihetlige uttrykkstrangen vi finner hos søkende musikere og komponister. Det starter relativt forsiktig, der «No Friends but the Mountains» introduserer den dypblå lyden av trompeten, mens tilbakeholdt perkusjon og en foreløpig avventede gitar danner kulissene rundt. Det er derimot ikke noe tilbakeholdt over det som følger, der Mollestad smeller til med et Ron Asheton-aktig riff, mens hele bandet snart viser seg frem. Trommer og perkusjon finner akkurat det rette drivet, mens Marte Eberson hele veien overbeviser som muskuløs og innovativ brettspiller. «Ekhldna» kjennetegnes ofte ved at det er plass til lyriske, solistiske partier underveis, uten at fremdriften noen gang stopper opp. Verket er godt tenkt og smart lagt opp av Mollestad, der hun hele tiden får musikerne til å yte sitt beste. Samtidig får vi aldri følelsen av dette er for komponert - ”Ekhidna” byr rett og slett på fengende låter, tuftet på like deler tradisjoner og antitradisjoner. Det er progressiv musikk i ordets videste forstand, med plass til både avantgardistiske frijazz-innstikk og buldrende bluespartier. Den innbyrdes variasjonen kommer ikke minst velsignet bra gjennom i avslutnings-sporet, «One Leaf Left», som beveger seg fra det varsomme til det voldsomme, fra fanfare til nesten reell fare. Den gir også rom til ettertanke, der selve konseptet til verket blant annet handler om en natur i ubalanse. I gresk mytologi var Ekhidna datter av jordgudinnen Gaia, men fødte selv en rekke monstre. Det er bare å gratulere musikeren, komponisten og produsenten Hedvig Mollestad med hennes første soloutgivelse, som samtidig bør gi henne frie passasjer til fortsatt å gå sine egne veier. Den ser da også ut til å vekke atskillig positiv oppmerksomhet, både her hjemme og i utlandet. 5/6.
Klassekampen (NO)

Det er snart ti år siden Hedvig Mollestad Trio smalt inn på den norske musikkscenen med debutalbumet «Shoot!», med gitarriff breiale nok til å få Tony Iommy til å rødme. Siden da har Mollestad plassert seg som en av de fremste leverandørene av forførende riff, servert med blytung selvsikkerhet av en trio som har servert seks album på sju år. Mollestad er en mester i dette faget, uansett om du insisterer på merkelapper som progrock eller powerjazz, gitaristen fra Ålesund lar seg ikke fange i enkle båser. Hun er på ingen måte alene i dette landskap av kompromissløs, gitarbasert jazzrock, men hun gjør det på mesterlig vis, og på sitt eget vis. Med og uten trio, får vi nesten legge til.
Denne gangen er det uten powertrioen vi er vant til å høre henne med. Da Mollestad ble bedt om å skrive bestillingsverket til Vossa Jazz anno 2019 håndplukket hun musikere til urframføringen på Vossevangen. Det er stort sett samme besetning hun har med seg på studioinnspillingen av verket «Ekhidna», oppkalt etter et monster fra gresk mytologi, halvt kvinne og halvt slange. Besetningen er uten bassist, nå som på Voss. Sekstetten har likevel kraften til et godstog i seg, med Torstein Lofthus (Elephant9) som fyrbøter bak trommene. Lofthus har følge av perkusjonist Ole Mofjell, med solid bakgrunn fra improscenen og band som «The big YES!», som debuterte med et (ex-Highasakite) og Erlend Slettevoll (The Core), med den portugisiske trompetisten Susana Santos Silva som siste medlem. Med Mollestad forventer du en musikalsk knyttneve fra start, det får du ikke på «Ekhidna». Det starter neddempet, med den varme lyden fra Silvas trompet i sentrum, på låten «No Friends But The Mountains». Det varer likevel bare et par minutter før et knivskarpt gitarriff skjærer gjennom stillheten i «A Stone’s Throw», og vi er på plass i det hardtslående landskapet hun har gjort til varemerke med trioen, samtidig preget av et nytt lag med musikere, som åpner nye rom i musikken. Ikke minst er det gjennomgående fabelaktig å høre Silva sammen med råskapen fra Mollestad, trompetisten er kjent fra en friere del av jazz, men glir på enestående vis inn i gitaristens prosjekt, og leverer et viktig bidrag til at dette verket låter så bra som det faktisk gjør. Sjekk møtet mellom Silva og Mollestad på låten «Antilone», den kanskje sterkeste på dette albumet, sammen med avsluttende «One Leaf Left», en monumental avslutning på albumet, som bygges sakte opp for å lande i en strålende gitarsolo og punktum settes der det hører hjemme, med gitaren i sentrum. Det er heldigvis en viss tradisjon for gjenbruk av bestillingsverk, ideen om at de skal parkeres etter én konsert er nådeløs. Det er samtidig ikke alle bestillingsverk som fungerer like godt som album. «Ekhidna» gjør utvilsomt det. Uansett: Dette er noe av det tøffeste du kommer til å høre i år.
Dagsavisen (NO)

Musikken på Ekhidna er basert på bestillingsverket Mollestad skrev til Vossajazz i 2019. Det vi hører på albumet, er en justert og skjerpet versjon, innspilt fra scratch i Amper Tone Studio. Det er et interessant valg av musikere Mollestad har foretatt. Sekstetten mangler bassist, men har to trommeslagere som både utfyller og kler hverandre. Perkusjonist Ole Mofjell har tilhold i den europeiske improscenen og trommis Torstein Lofthus er kanskje mest kjent somp drivverk i Elephant9. Så er det Highasakite-assossierte Marte Eberson og The Core og Grand General-medlem Erlend Slettevoll, som begge er med på tangenter. Selve krumtappen i Hedvigs Vossa-prosjekt er Susana Santos Silva, den portugisiske trompetisten som spiller med en sann originalitet, enten hun sysler med avantgarde eller hun inngår i mer tradisjonelle settinger som her. Santos Silva markerer seg allerede i det korte åpningsstykket «No friends but the mountains» der hun fører melodien over gjerrig gitarakkompagnement og blålig lydcollage. Dette er lyden av Mollestad på flyttefot og Hedvig på nye beitemarker. Sporet varer i underkant av to minutter, men rekker å bli et godt frampek. Så følger «A Stone’s Throw» med akkurat det gitarspillet hun får til å stå av seg selv. Det ligger minst seksti år med riffhistorie nedfelt i det Mollestad gjør, og selv om innmaten kan mangle smak av ypperste klasse, er måten hun spiller på, sterk nok til å bære en fullsatt sal. Lyden og nerven i anslaget fungerer som fluepapir for alle oss som kan stave ordet plekter riktig. Backingen har anleggsmaskinens kraft og gasellens smidige bevegelighet. Jeg rekker å tenke på Mahavishnu Orchestra og Gilmour før Mollestad skyver meg videre. Hennes progressive jazz er rik på melodi, men henfaller ikke til søtladne linjer. Det er den mangefasetterte kvaliteten som gjør Ekhidna til et helt eget Hedvig Mollestad-album, samtidig som det ivaretar artistens etablerte særegenheter. Sånn er det å spille på flere strenger. De gangene jeg har sett henne live, har det alltid kommet til et punkt der jeg kapsles inn i musikken. Den samme gode effekten klarer bandet å formidle fra studioet. «Slightly Lighter» er albumets vakre ballade. Her får arven etter Terje Rypdals «Ørnen» friske vinger. Den gir også er friskt pusterom og utsyn til noe annet. De to siste sporene formidler de bredeste fortellingene, og dermed er de også verdige avsluttere. Tittelsporet «Ekhidna» har mange fine arrangementer å by på, og det gjøres gode bevegelser mot ytterkantene. Jazzrocken lever godt i dette bandet. Den har denne vitaliteten som preget sjangeren i glansårene for et halvt århundre siden. Så er det «One Leaf Left» som bygges forsiktig og tegner opp friske lydbilder, før gitaren får plassen i midten. Mollestad drar albumets fineste gitarsolo. Den er både en kamp og en meddelelse på høyt nivå. Det skal noe til å bære fane for dette instrumentet i 2020. At Mollestad lykkes så godt med nettopp det, er en bragd. Det er ingen tvil om at disse omgivelsene har gjort hovedpersonen godt. 5/6.
Aftenposten (NO)

Det er i det hele tatt et begeistret driv i Ekhidna som hjelper med å glatte over de delene som ellers kanskje hadde føltes litt underkokt. Lofthus får operere i kompaniskap med trommeslager Ole Mofjell, for anledningen på diverse perkusjon. Mofjell er en fantastisk musiker som i denne sammenhengen ikke nødvendigvis får den største boltreplassen, men som tilsynelatende heller ikke gjør noen sak ut av det. Her og der merker lytteren de ekstra klangfargene og mulighetene som ligger i å ha to stykker i rytmeseksjonen – gjerne i kombinasjon med de mer lavskuldrede partiene, som under den småkokende, funky trompetsoloen på tittelsporet. Det er jo kanskje i det hele tatt i slike partier at Ekhidna gjør mest inntrykk – i de melodiske stikkene, i det vakre interludiet «Slightly Lighter», i den saktmodige oppbygningen av avslutningssporet «One Leaf Left». Det er åpenbart ingenting galt med den jazzrockfaglige grovmotorikken til dette bandet, og jeg godtar at denne musikken både i en livekontekst og på plate naturlig strekker seg mot de olympiske rocketinder gjentatte ganger, som stigninger i et sykkelritt – det er vel i grunnen den naturlige tilbøyeligheten til gitaristen og komponisten Hedvig Mollestad, tror jeg. Men jo, det er når musikken finner en rolig vik her og der at det er mest naturlig å dikte videre, å lure på hva som venter rundt neste sving for henne. Dét sagt er for eksempel freset og hvinet i gitaren på den avsluttende etappen av noget heseblesende «Antilone» blant de mest tilfredsstillende jeg kan huske fra Mollestadplater – og et godt eksempel på hvorfor hun er en jazzrockartist som vekker oppsiktsvekkende stor begeistring fra de som i utgangspunktet har kommet fra rocken i den ligningen.
Jazznytt (NO)

Hedvig Mollestad fortsetter å gi ut musikk i høyt tempo, denne gang med innspillingen av bestillingsverket Ekhidna, skrevet til Vossajazz i 2019. Mollestads faste trio får hvile seg til fordel for musikerhjelp fra et litt større ensemble, med blant andre Marte Eberson, Torstein Lofthus og Erlend Slettevoll i rekkene. Resultatet er 40 minutter progjazz med tålelig høy freakfaktor og glitrende gitarsoloer, men også et verk der komponisten Mollestad trer tydeligere frem.
Morgenbladet (NO)

Hedvig Mollestad er en av landets tyngste gitarhelter, hun har perfeksjonert sitt jazzrockuttrykk gjennom en rekke album og konserter med sin trio. Årets album er derimot noe annet, et resultat av fjorårets tingingsverk på Vossajazz. Materialet har både utviklet seg og blitt mer kompakt, og fungerer nesten bedre slik. Besetningen er uten bass, men to keyboardister (Marte Eberson og Erlend Slettevoll), to trommeslagere (Ole Mofiell og Torstein Lofthus) og den glimrende portugisiske trompetisten Susana Santos Silva har skapt nye muligheter for dynamikk og fantasi. Tittelen «Ekhidna» henspiller på den greske, mytologiske skikkelsen som er halvt kvinne og halvt slange, uten at musikken nødvendigvis følger noen narrativ linje. Men man merker den gode vibben. Mollestad kommer også med en nytt bestillingsverk på sensommeren, da kvinnemetaforikken øyensynlig utvides med «Maternity Beat» for Trondheim Jazzorkester, som skal oppføres på årets Moldejazz.
Dagens Næringsliv (NO)











Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product