www.runegrammofon.com

Get on the mailing list




Reviews RCD2206

Many moons ago I wandered into a humble cafe and was met by the waitress saying: I had that Jon Lord in here the other day; ooh, he did look peeky.... A week later the Deep Purple Hammond-meister passed away, which I'm sure was no reflection on Hot Gossip's rock cakes. Which is by way of nothing really, other than the spirit of Lord's hi-energy organ pyrotechnics is now safely at home with Stale Storløkken. His continual invention, primal attack and technical facility allows him, even over these lengthy versions of songs drawn from all Elephant9´s previous recordings, to remain fresh and vigorous across over two hours of music. Mind you, it helps to have Lofthus onboard: forget the Duracell bunny, this man is perpetual motion, locked down with Hængsle in a drum/bass adhesion of clatter-tastic proportions. This release works best as a 2CD set, though each concert is individually available. ”I” privileges the trio and Storløkken dominates proceedings, one minute with Lord's classically influenced rambunctiousness, the next with Keith Emerson's bravado. 'I Cover the Mountain Top' gently builds from it's Lordly, ecclesiastically framed intro (Child in Time; anyone?) to a maelstrom that morphs into the driven 'Farmer´s Secret'. But when you think the cathedral of sound can climb no higher, in kicks that killer bassline to 'Habanera Rocket'. A different vision of 'Habanera Rocket' powers through ”II”, but now we have Fiske's guitar on board. Storløkken has been Terje Rypdal´s keys man for many a year, so has no problem shaping around this extra fretted voice. Fiske, though, is hardly a self-obsessed shredder: what he contributes to ”II” is more a sense of colours and textures, and vividly dramatic counterpoint. There's a lot of notes here, but not a lot of ego. Fiske's presence frees Stortøkken from rhythm and harmony duties so he's able to experiment more with a range of keys sounds, and at times he summons the spirit of Larry Young, chilling chordings and pointed anger. His Lordliness would doubtless approve: keep on rocking in the house of blue light.
Jazzwise (UK)

Exhilarating live communiqué from Norway's prog-jazz headbangers. In January this year, Norway's Elephant9 played a four night residency at Oslo's Kampen Bistro. The first two outings featured the regular trio, captured on Psychedelic Backfire I, and the remaining pair added Dungen's Reine Fiske on guitar (as per their Atlantis and Silver Mountain studio albums). Psychedelic Backfire II catches the Fiske-augmented Elephant9 at the bistro. In pin-sharp, studio-quality fidelity, both PB albums individually represent a different aspect of the same thing and together are effectively an Elephant9 best-of. This second, though, hits hardest. Stale Storløkken's keyboards - especially his power-drill Hammond organ - are the defining elements, but Nikolai Hængsle's bass and Torstein Lofthus's drums are precise, tough yet sinuous. Fiske's guitar seamlessly adds colour and, without hogging space, soars with subtlety. With Psychedelic Backfire II having the edge, the case is made for this wilful outfit's prog-jazz with a hardcore punk heart. 4/5.
Mojo (UK)

Tasty jams of spicy fusion. Dedicated purveyors of wilfully noodlesome jazz rock, Elephant9 have been releasing extraordinary, mind-bending records for the past decade. While their studio work is undeniably compelling, it's the band's freewheeling live performances that arguably encapsulate their sound best. A two-disc splurge of extended, oddball jams, recorded at Oslo's Kampen Bistro venue, Psychedelic Backfire is full of incendiary moments of shared chemistry; as Hammond maestro Stale Storlokken wrings spicy fusion juice from every last key on his instrument, bringing the untamed rebellion of Miles Davis's early electric period together with the skewed oscillations of Soft Machine's Third, all underpinned by bassist Nikolai Haengsle and drummer Torstein Lofthus's unstoppable momentum. The second disc reunites the Norwegian trio with regular collaborator and guitarist Reine Fiske, and it's a four-man rendition of Habanera Rocket that lifts the roof off, building to an absurdly gnarly and breathless crescendo. Dazzling, daring stuff. 8/10.
Classic Rock (UK)

Keyboardist Stale Storlokken is on a roll. Known for work with Motorpsycho, Terje Rypdal and improv supergroup, Supersilent, The Haze Of Sleeplessness (reviewed on p.106) added another layer of gritty experimentation to his overflowing CV. On these two live Elephant9 discs, recorded in a four-day residency, he moves the focus into a highly saturated, Day-Glo rock. The churchy reveries that begin I Cover The Mountain Top soon burst into fiery Hammond organ slashes which become distilled into pure overdriven fuzz tones that evoke the sweaty virtuosity of early ELP and the reckless abandon of Egg's patented Blane freak-outs. Nikolai Hængsle's bruising bass and drummer Torstein Lofthus' constantly shifting barrage ratchet up the fast-cut intensity that is the band's calling card. That combination of passion and controlled power extend to the second album that benefits from a dowsing of accelerant in the form of Reine Fiske's six-string fuel. It's scorching stuff throughout, and not without surprises. Stevie Wonder's You Are The Sunshine Of My Life drifts across an insistent ostinato that gradually comes to a rolling boil with mellotron flutes and plangent lead lines providing an impressive catharsis.
Prog (UK)

After five studio albums, starting in 2008 with 'Dodovoodoo', Norway's mindblowing Elephant9 document their volcanic live set on two double albums. Joined by long-time guitarist Reine Fiske, keyboard dynamo Stale Storløkken is on fire throughout six lengthy flare-ups with his telepathic cohorts, bassist Nikolai Hængsle and master-drummer Torstein Lofthus, straddling anything from prog bombast (`Farmer's Secret') and hellfire fusion ('Skink/Fugl Fenix') to far-out Sun Ra space grooves ('Habanera Rocket'), the quartet tangibly elevated by the intimate Oslo crowd.
Electronic Sound (UK)

Det ustoppelige progjazztrekløveret Elephant9 dundrer på med et dobbelalbumslipp – bare litt over et år etter bunnsolide og forbilledlig friske Greatest Show On Earth. I løpet av et fire dagers konsertmaraton på Kampen Bistro i Oslo ble Psychedelic Backfire I og Psychedelic Backfire II spilt inn, sistnevnte med evig tilbakevendende gjest Reine Fiske på gitar. Det første som slår meg når plate nummer én lusker seg i gang er hvor vanvittig bra alt låter, med vrengte orgler, intergalaktiske synther, nesten komisk groovy basspill og tunge trommer, men detaljenes perfeksjon blekner kjapt mot den slående solide helheten bandet presenterer. Det å spille proggete jazzrock er en referansetung aktivitet, og det skal litt til for å hevde sin individualitet i jungelen av prognerder som finnes bakover i historien. Elephant9 har likevel klart å skape seg en helt egen måte å navigere seg gjennom skeive riff og heseblesende improvisasjoner, mye takket være Elephant9 har likevel klart å skape seg en helt egen måte å navigere seg gjennom skeive riff og heseblesende improvisasjoner, mye takket være tangentsjef Ståle Storløkkens umiskjennelige rytmiske og melodiske teft. De merkelig logiske linjene og kvasse, overstyrte klangene har siden bandets start for ti år siden hele tiden balansert mellom stilriktighet og merkverdighet, og det er rett og slett fantastisk å høre bandet pløye gjennom gamle og nye schlagere med like mye oppdagertrang som på debuten Dodovoodoo. I noen øyeblikk blir jeg bare sittende og måpe, fordi prestasjonene i alle ledd rett og slett er ekstreme; det hamres og dæljes og grooves og trykkes på et såpass høyt nivå at det bare er å bøye seg i hatten og håpe at hjertet orker å fortsette å slå. Høydepunktene for meg kommer hyppigst på den første av de to platene. Selv om Fiske bidrar med sine sedvanlig psykedeliske gitartoner både høyt og lavt, er det først og fremst den konsentrerte, telepatisk samspilte trioversjonen av Elephant9 som sender medg farlig langt over hvilepuls. Elephant9 gjør seg helt fantastisk på en liveplate, og Rune Grammofon kan være stolte av å ha dokumentert denne powertrioen, i ordets absolutt rette forstand, på et helt perfekt tidspunkt.
Jazznytt (NO)

Alle platene til Elephant9 har kommet ut på Rune Grammofon og trioen har vært ett av flaggskipene til den norske kvalitetslabelen. Det er verdt å feire - og hvorfor ikke med to doble live-album? Bandet leide seg inn på Kampen Bistro i Oslo for fire kvelder - et fint og intimt lokale som virkelig muliggjør nærkontakt med publikum. Det hele ble til slutt mikset av Christian Engfelt. Undertegnede var sist uke på slippkonserten til disse platene, som var lagt til litt større Parkteatret. Opptredenen ble en maktdemonstrasjon av spilleglede, framført av musikere som er på toppen av sin formkurve. Det var som om historiske tråder ble trukket tilbake til klassiske opptredener på Club 7, på en kveld der Elephant9 fra scenen kontinuerlig imponerte som en powertrio av format. De er en av disse velsignede gruppene som ikke firer en tomme på det musikalske, men som likevel kan appellere til et bredt publikum, samme om du liker blues, jazz, prog, rock eller støymusikk. Til tider låt de som om 70-tallet aldri hadde tatt slutt, men i stedet blitt sluset rett videre til vår egen tid, surfende på massive lydbølger. Og slik er det med disse to platene også, som til sammen har en spilletid på nærmere to timer og et kvarter. Utvalget av låter er godt, der både «Skink Fugl Fønix» og «Habanera Rocket» kommer i to forskjellige utgaver, begge i trio og kvartettformat. Det er i begge tilfeller samspill på svært høyt nivå, med musikere som både fortaper seg i musikken og lytter aktivt til hverandre. Det er viltert virrende virvelstrømmer fra orgelet, blytunge bassganger og en eksepsjonelt god trommeslager. Og det blir knapt dårligere av det markante gitarspillet til Fiske, både som rytmeelement og solistiske innslag. Elephant9 er lyden av en brennende trikk på vei ut i verdensrommet. Det er vanskelig å tenke seg en bedre trio i Skandinavia i dag, eller en mer grovmælt groove. Vi er heldige som lever i en tid med sånne musikere, og med plateselskaper som jobber med å dokumentere dem. Send ut nabovarsel, og spill høyt.
Klassekampen (NO)

Elefanten i overskriften er gruppa Elephant9. Rommet er Kampen Bistro, der trioen spilte fire kvelder på rad i vinter, de to siste med gitaristen Reine Fiske som ekstrahjelp. Dette er nå blitt til to doble konsertalbum på vinyl. På CD varer platene godt over en time hver. Det er bare et par måneder siden vi skrev om det aller første soloalbumet til Ståle Storløkken, etter mange års innsats i egne og andres band. Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Torstein Lofthus (trommer) er noen av dem vi oftest støter på gjennom hele musikkåret ellers. Trioen har ofte blitt utvidet med en gitarist, men ikke hvem som helst. Noen ganger har det vært Terje Rypdal. På det andre av disse albumene har de med seg svenske Reine Fiske, kjent fra gruppene Dungen og The Amazing, men også fra norske aktiviteter med Motorpsycho og et par tidligere album med Elephant 9. «Psychedelic Backfire» var egentlig et spor på albumet «Atlantis». Dette er litt forvirrende ikke med på noen av disse to albumene av samme navn, men det høres ut som en god albumtittel også. Det er en god dose gammeldags psykedelia over musikken her, med store instrumentale utskeielser når Elephant9 slår seg løs i sine lange låter, med Storløkkens brusende hammondorgel over den hardt arbeidende rytmeseksjonen. Når Reine Fiske også kommer inn i bildet blir de et enda mer fleksibelt jamband. «II» begynner med en 14 minutter lang versjon av Stevie Wonders «You Are The Sunshine Of My Life». Veldig stillferdig til å begynne med, og man skal høre godt etter for å kjenne igjen sangen som er utgangspunktet. Et par av låtene blir spilt av begge besetningene, så man kan more seg med å sammenligne hvor forskjellige de er fra kveld til kveld. Da er vel dette jazz også? Man kan spørre seg hvorfor man skal høre på et band uten Reine Fiske når man kan høre det med. Forskjellen er at andre detaljer kommer mer til sin rett i trioformatet, med enda større fokus på Storløkkens briljering med tangentene. Hammondorgel eller veldig elektrisk gitar? Ja takk, begge deler.
Dagsavisen (NO)

Kampen Bistro var staden å vera 9.-12. januar i år. Desse kveldane spelte trioen Elephant9. Dei to siste hadde dei med seg den svenske gitaristen Reine Fiske. Dette var fire kveldar for historiebøkene. Dei av oss som ikkje var til stades, kan gjennom desse to sjenerøse utgjevingane lytta seg gjennom ei heidundrande oppsummering av elleve år med Elephant9. Dette er nettopp ei oppsummering, Elephant9s musikalske sjølvmelding - på tru og ære. Gjennom repertoarvalet er dei innom dei tidlegare utgjevingane og viser eit mangfald ein ikkje assosierer med trioen ved første tanke, men først og fremst er dei gode to timane med musikk ein manifestasjon av overveldande energiutlading kombinert med raffinert sans for dynamiske verkemiddel, subtile overgangar og eit oppkome av sprelske musikalske idear. Det er også ei oppsummering i den forstand at ulike inspirasjonskjelder kjem til syne i låtmaterialet. Ei oppsummering er det også fordi den andre plata har med Fiske som gjest. Han var med på dei to utgjevingane Atlantis og Silver Mountain og gav bandet ein solistisk, klangleg og harmonisk tilleggsdimensjon. Den rolla fyller han til overmål her. Det er spesielt interessant å lytta til «Habanera Rocket» og «Skink/Fugl Fønix», som er å finna på båe platene. Dei to platene representerer også ei oppsummering fordi bandet er attende på scenen - staden der bandet best kjem til sin rett. Det er på scenen i møte med publikum dei har utvikla det særmerkte uttrykket sitt. Psychedelic Backfire I og II er staden å byrja for dei som ikkje kjenner Elephant9 frå før. For alle oss andre er desse platene heilt naudsynt sikringskost.
Dag og Tid (NO)

Elephant9 hade funnits som grupp och en populär live-act i flera år innan skivdebuten för drygt tio år sen. Sedan har det följt flera studioalbum, men enbart en limiterad vinyl-utgåva med live-material. Nu har man avhjälpt denna brist genom fyra dagars live-spelning på Kampen Bistro i Oslo. Man spelar musik från sina studioalbum, men i typiskt förlängda live-versioner. Ett format som vi känner igen från den psykedeliska eran på 60-70-talen. Det finns ett tema någonstans i botten av musiken, som sedan expanderar med långa vindlande solopartier. Flera nummer klockar in på mellan 15 och 20 minuter! Med en trio skulle det kunna bli lite enahanda, men Ståle Storløkken hanterar så många klaviaturer att det ständigt händer något "nytt". På cd 2 finns dessutom Reine Fiskes expansiva gitarrspel som extra tillgång. Musiken har en klar rockbaserad grund med intensivt arbete från Nikolai Hægsle och Torstein Lofthus. Genomgående hög volym som gör Storløkkens hammondorgel sprucket raspig  ibland. Intensiv musik som också finns på dubbel-LP. Kanske ett format att föredra, med naturliga pauser för at vända skivan. Men vil man få hela live-känslan så kanske man skal välja cd och en dryg timmas musik i ett svep!
OrkesterJournalen (SE)

Es gibt sie noch, 'Supergroups', und ELEPHANT9 ist eine davon: Mit Ståle Storløkken (von Supersilent) an Keys, Nikolai Hængsle (von Band of Gold) an E- & Kontrabass und Torstein Lofthus (von Shining) an den Drums. Psychedelic Backfire I (RCD2206/RLP3206) & II (RCD 2207/RLP3207) zeigt sie nicht nur live, sondern im Kampen Bistro in Oslo demonstrieren sie im Januar 2019 mit zwei Versionen von 'Habanera Rocket' & 'Fugl Fønix' (von "Walk the Nile", 2009) zugleich ihre frei rockende Flexibilität, dank der das Gleiche nie dasselbe ist. Und entfalten dabei, ohne an immergleichen Noten zu kleben, die ganze Bandgeschichte: mit noch 'I Cover The Mountain Top', dem ebenfalls doppelten 'Skink' & dem Titelstück von "Dodovoodoo" (2008), 'John Tinnick' (wieder vom zweiten Album), 'Freedom's Children' (von "Atlantis", 2012), Stevie Wonders 'You Are The Sunshine Of My Life' (von "Silver Mountain", 2015) sowie 'Farmer's Secret' & 'Actionpack1' (von "Greatest Show On Earth", 2018). Dass beim zweiten Konzert wieder der schwedische Gitarrist Reine Fiske (von Dungen, The Amazing) als vierter Mann mitmischt und Elephant9 seinen Björkenheim/Rypdal-Touch auf-drückt, gehörte ja schon bei "Atlantis" & "Silver Mountain" zum elephantösen Sound. Zuerst jedoch dominieren Hammond, Rhodes, Minimoog & Mellotron, die ebenso auf Zehenspitzen durch Porzellanläden tänzeln können, wie sie mit Emerson'schem Düsenantrieb für Action und Voodoo sorgen. Wobei Storløkken mit Zawinul & Young voodoo-wütet und mit Hancock & Co. EVIL einen Spiegel hinhält. Bei aller Retroskepsis zögere ich, darauf zu pochen, dass die 70er das Letzte und Keith Emerson das Allerletzte sind, was heute not tut. Progressive Rock machte durch Aggressive Punk und mit dezidiert gesamteuropäischem In-Opposition-Spirit jenseits von Hypertrophie das Beste aus sich selbst. Die Gegenwart kann das von sich nicht behaupten. Aber mitreißender als mit solchem Trollgroove und den Pfingstzungen von Fiskes phönix- & dodofedriger Fusion von McLaughlin und Rypdal kann man um Freedom's missratene Kinder kaum werben.
Bad Alchemy (DE)

http://salt-peanuts.eu

http://arildronsen.no

https://www.jambase.com

http://www.thevinyldistrict.com

https://www.allmusic.com

http://www.pennyblackmusic.co.uk

https://exclaim.ca

https://dereksmusicblog.com

http://www.freejazzblog.org

https://jazzjournal.co.uk

https://www.soundstageaccess.com

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product